Personkarakteristikk

Han var 16 år. Hadde brunt hår og var lite interessert i å gjøre noe med det. Han var normalt høy og brydde seg ikke om mote. Han kom gjerne på skolen i den samme joggeboksa som i går og en svart hettegenser.
Jeg har kjent denne personen lenge nå. På skolen har han aldri vært noe lys. Han jobbet nesten aldri på skolen. Han kunne bli så sint at han gikk hjem fra skolen. Det er flere år siden nå, men jeg kan fortsatt høre han banne til læreren. Da han ble eldre fikk han berdre konfroll over sinnet sitt. Han var fortsatt ikke den som jobbet hardest på skolen, men han lagde mindre bråk.
Når han kommer hjem vil arbeidsviljen komme. Han klarer ikke sitte i ro ett minutt, han vil ut å gjøre noen fornuftig. Han liker godt å fikse på mopeden sin og han er også en kløpper på å klikke gress. Når snøen kommer er det han som måkker snø. Nå har han fått seg snøfreser og  den er flittig brukt.
På kvelden vil han ut med meg og andre. Vi snakker og koser oss. Vi ler en masse, mens vi bare sitter i en utslitt sofa.Vi har lenge benyttet oss av dette stedet og her liker vi oss. Han finner også på masse tull og hygger oss. En ekstemt koselig kar, det er det han er.

Del 2: Forskjellen på å "fortelle" og å "vise"

a) Gutten Mikael er som de fleste andre barn. Han går på skolen hver dag og har flere gode venner. Når Mikael våkner om morgenen er det første han hører radioen. Den står alltid på kanalen som nesten aldri har reklamer og bare spiller musikk. Storesøsteren hans er alltid treg på badet. Mens han venter på at hun skal bli ferdig ser han gjerne på TV og spiser. Han ser bare på MTV og The Voice.  På skolen kan det være vrient å få kontakt med Mikael. Han går alltid rundt med propper i ørene, men det er mulig å få han til å skru ned volumet. Da er musikk temaet Mikael vil prate om. Hans musikk smak er allsidig så det er mulig for alle å snakke med han. Mikael spiller gitar og det er det han bruker fritiden sin på. Når han legger seg blir dagen avsluttet med noen rolige låter.

b) Det har kjørt forbi flere båter den siste timen. Alle var store nok til å ta med seg en ekstra passasjer. Ikke en av båtene har hørt meg. Jeg er stygt redd for at ingen vil komme ut hit i dag. Jeg er den eneste her ut. Alle de andre kom seg tilbake. Jeg er sulten. Ikke et eneste sted å finne mat. Det finnes bare vann, over alt og den forbannede vinden gjør det umulig for meg å gå langt. Jeg er redd jeg vil dø her. Her på den lille flekken som stikker opp av vannet. Kan ikke noen komme å hente meg. Noen må da savne meg. Dette er kanskje straffen for at jeg ikke har funnet noen å bo med. Å Gud, jeg vil hjem. Gud, hjelp meg! Jeg klarer ikke dette lenger. Ikke et menneske å så noen plass. Der! Der kommer en båt. Jeg hopper opp og blir flyttet flere meter av vinden. Båten så meg ikke, jeg er fortapt. Jeg legger meg ned her får å dø, nå.

Øyeblikk 2

Jeg nærmest hoppet ned Thomas Angells gate. Klokken var seks og jeg hadde nettopp kjøpt meg en ny genser. Den var rød og svart med motiv av en liten kylling, kyllingen var blå. Hvem kjøper en genser på en lørdags ettermiddag? Jeg, jeg liker å vandre rundt i byen så sendt på ettermiddagen. Da er det nesten ikke folk ute og da kan jeg hoppe rundt å se så dum ut som jeg vil. Men i denne gaten var det folk. Da jeg fikk øye på de tre unge gutten skjøte jeg med en gang hva de var ut etter. Soldaten som spankulerte stolt nedover gaten kunne ikke være mer enn 19 år gammel. Han ante fred og ingen fare. Da gutten kom nærmere var det for sent. Jeg klarte ikke si noe. Stemmebåndet mitt var lagt i is og ville ikke fungere. Jeg fikk panikk. Jeg så den en gutten ta fra en kniv. En nedrustet kniv som helt sikkert var flere hundre år gammel. Den andre gutten tok fram en slåsshansk. Jeg viste hva som kom til å hende og jeg måtte bare komme meg unna, før de så meg. Blodet som sprutet fra den unge soldatens strupe var det siste jeg så før jeg smatt rundt hjørnet. Hans klagene hyl jomer fortsatt i hodet mitt.